Nazifiseringen av norsk film

Publié le par Rushprint Morten Barth

Nazi-tiden ga oss en problematisk arv: For første gang i historien fikk Norge en helhetlig og aktiv statlig filmpolitikk. Som propagandamaskin var likevel nazistenes filmdirektorat 1941-45 en fiasko, mener Morten Barth.

Nazifiseringen av norsk film

Alle regimer med totalitært tenkesett har et ambivalent forhold til film. Som kulturuttrykk favner filmen et vidt publikum og er velegnet til enkel propaganda. Til gjengjeld støtter filmskaperne sjelden de mest reaksjonære ideologiene.

Den tyske okkupasjonen i 1940 var ”vennlig”. Norge ansåes som arisk kjerneområde med uoppblandet vikingblod og hele røtter i norrøn jord. Vårt kulturliv var tilbakeskuende, og burde være lett nazifiserbart med lokale medhjelpere. Tyskerne fant da også noen som ville påta seg jobben. Deres motiver var mer sammensatte enn de fikk godskrevet i landssvikoppgjøret, og omorganiseringen de foretok var ikke uten visjoner. Men formålet – å tjene en reaksjonær ideologi, og bare det – vil alltid være fremmed for kulturlivet.

Statens Filmdirektorat ble etablert under Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet i januar 1941 av minister Gulbrand Lunde, som hadde store vyer for en nasjonalistisk kultur. Norsk Kinoblad var direktoratets talerør, og er en rik kilde til å forstå den nazistiske filmpolitikkens filosofi og retorikk.

Gjenreising av ”nasjonal kultur”
Ved krigens begynnelse er alt infisert av unasjonale krefter, het det i bladet nå. Alt må nyordnes – skoleverk og arbeidsliv, landbruk og film. Endelig skal de positivt byggende krefter gjenreise vår nasjonale kultur og hindre oppløsningen av moralen og familieinstitusjonen, og dermed selve samfunnet. I borgerlig-marxistenes kvelertak før krigen led norsk film under politikernes egeninteresser. Særlig etter Arbeiderpartiets maktovertakelse ”rykket ukyndige inn i viktige fagstillinger” og motarbeidet alle private initiativ. Det er stor lettelse i filmlivet når regissøren Leif Sinding utnevnes til å ”bygge opp hele det norske filmvesen i samsvar med de nye forhold”.

Sinding hadde utformet nyordningen på filmsektoren sammen med okkupasjonsmakten. Hans selvmedlidenhet var større enn talentet, og han hatet ”sosialistene” som aldri hadde finansiert hans filmer. Nå skulle private produsenter få levelige kår, i en annen bevegelses tjeneste.

Sinding var valgt etter førerprinsippet. En ny historieskriving begynner. ”Hvor ofte har det ikke blitt sagt at norsk film er Leif Sinding?”. Sin­dings ”Bra mennesker” og ”De vergeløse” er norsk films definitive kunst­neriske gjennombrudd. Gjennom ham lager vi også i Norge film av internasjonalt format. Bare ”det åndelige gjennombrudd” gjenstår. Filmen – og Sinding – venter på at tiden skal få en stemme.

Tancred Ibsen fikk et prosjekt i retur med beskjed fra Sinding om å endre slutten. De ”byggende krefter” måtte seire i siste scene

Tancred Ibsen fikk et prosjekt i retur med beskjed fra Sinding om å endre slutten. De ”byggende krefter” måtte seire i siste scene

At ”Filmdirektoratets nasjonale tiltak på alle områder hilses med takk­nemlighet og full oppslutning fra alle aktive bransjefolk” var vanskeligere å spore i det virkelige filmlivet enn i NS-propagandaen. Ikke å undres over, for omveltningene var ikke små.

”Forordning om kinematografbilder” av 30.4.1941 samlet all makt i Statens Filmdirektorat, som straks rykket fram på flere fronter. Forordningens §2 sier at alle filmprodusenter i landet må godkjennes av Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet, og hver enkelt filminnspilling må godkjennes separat. De små private produsentenes store konkurrent Norsk Film A/S ble nedlagt som produksjonsselskap, og fortsatte kun med atelierdrift. Snart satt Sinding også som styreformann i Norsk Film A/S. En håndfull private filmprodusenter ble statsautoriserte, mens de øvrige måtte avvikle. De som fikk bestå, måtte sende inn synopsis for hver planlagte film, til nøye vurdering i direktoratet. Det tillot hverken atelierutleie eller ga tillat­else til filminnspilling før selve grunnlaget var godkjent.

”Byggende krefter” måtte seire

Allerede før manuskriptet kunne skrives måtte i det minste tendensen være patent. Tancred Ibsen fikk et prosjekt i retur med beskjed fra Sinding om å endre slutten. De ”byggende krefter” måtte seire i siste scene. Ellers fikk han ikke lage filmen. Den ble skrinlagt. Da Ibsen satt trygt internert i Tyskland i 1943, oppsummerte Norsk Kinoblad hans produksjon som en rekke forherligelser av tyver og kjeltringer, og latterliggjøring av offentlige myndigheter som vil uskadeliggjøre utskuddene – dvs. ”Fant” og”Gjest Baardsen”. 

Gulbrand Lunde på talerstolen under krigen

Gulbrand Lunde på talerstolen under krigen

Han mistenkte at jødene kunne ha infiltrert norsk filmbransje også, og iallfall skapt ”kunstige” jøder, folk som var blitt utsatt for jødiske tanker, og hadde fått bastardens uharmoniske sjelsliv. Ikke rart da at filmfolk strittet imot de nye verdier.

Lunde døde i en bilulykke høsten 1942. Da var også Sindings tid ute. Han ble avsatt våren 1943 pga. sammenblanding av offentlig embetsutøvelse og egne forretningsinteresser. Han hadde også sprengridd sine private kjepphester til han mistet all autoritet. Utad het det at han hadde avslått tilbudet om å bli direktoratets direktør – han hadde bare påtatt seg et 18 måneders engasjement for å ”bygge opp et bolverk for vår nasjonale film”. Nå ”var jobben gjort”, og han kunne vie seg skapende virke igjen.

Fruktløs ideologisering

I september 1943 åpner Lundes etterfølger minister Rolf Jørgen Fugle­sang Kulturtinget. Han har viktigere verv i partiet, og er kulturminister nærmest på deltid. Som ultranasjonalist og dreven maktpolitiker har han full visshet om at den nasjonalsosialistiske statsform er den demokratiske helt overlegen når det gjelder å få utrettet noe. Han siterer post 24 i Nasj­onal Samlings program:

”Staten ønsker ikke å diktere, men å regulere. Vi vil et fritt åndsliv med organisert selvstyre under Statens tilsyn og kontinuerlig økonomisk støtte.”

Målsetningen er mer enn noen gang at våre filmer skal målbære norsk kultur, ånd og vilje. Men nå måles suksessen i antall filmer. I realiteten var antallet slett ikke på vei opp, men ned. Oppsvinget som bebudes skal kom­me gjennom en lovrevisjon. Den kom også, i juni 1944.

§1 i den nye ”Lov om film” fastslår at filmen skal fremme nasjonens interesser, og virke for det norske folk i underholdningens og opplysning­ens tjeneste. Det er Nasjonal Samlings partiprogram igjen, nå post 25: mediene skal fremme nasjonens interesser. Samfunnsfiendtlig propaganda og klassehat forbys. Det ideologiske grepet om filmen ble strammere og klammere. Men hva holdt man egentlig rundt?

I virkeligheten var spillefilmproduksjon med ideologisk glød en umulighet. Etterlysning av unge talentfulle skribenter som ville skrive nasjonalsinnete, gode filmmanus, ga ingen resultater. Ikke engang innskjerping av førerprinsippet hjalp. Fagfolk med partibok i NS skulle også ansettes i de filmstillinger som måtte bli opprettet eller ledige. Dette i motsetning til tidligere praksis i arbeiderbevegelsen, naturligvis. Det ble ikke mere film av det heller.

Eneste trøst var ukerevyenes nærgående portrett av ”de krefter som etter en forfallstid skulle samle stumpene sammen og bygge et rikere og helere Norge”. De viste ”glansfulle scener i tidens skuespill” og ”det stille indre arbeid med sosiale tiltak”, og ikke minst hyllet de frontkjemperne. I filmavisene forenes ungdom fra hele landet ”med en eneste hovedtanke å arbeide mot – det å være døtre og sønner av fedrelandet Norge”.

I virkeligheten sørget fotografene alltid for tomme tribuner i bakgrunnen når de filmet idrettsstevner og oppmarsj av hird. Og alle opptak av store og små nazikoryféer ble kopiert og smuglet til Londonregjeringen som bevismateriale for det kommende oppgjøret.

Nasjonal Samling og Statens Filmdirektorat la imens store planer for filmens framtid. Det skulle bygges stort nytt filmstudio med kapasitet til å lage musikkfilmer. Det skulle opprettes et nasjonalt filmmuseum. Og det skulle startes en filmskole. Alt skulle selvsagt underlegges filmdirektoratet og den rette ideologi. Og alt strandet på økonomien, som knakk sammen i takt med Tyskland selv.

En av de få som fikk utfoldet seg var regissøren Walter Fyrst. Han laget flere filmer helt på slutten av krigen, og oppsummerte senere, kanskje ikke helt i Gulbrand Lundes ånd: ”Vi hadde det liddelig moro! Men så kom freden og ødela alt”.

Kultur- og Folkeopplysningsdepartementet etterlot seg en problematisk arv. For første gang i historien hadde Norge hatt en helhetlig og aktiv statlig kulturpolitikk. Men den så ikke nasjonal kultur som et statlig ansvar. Tvert imot var politikk og propagandaapparat ett. Som propagandamaskin var likevel direktoratet en fiasko. Det ble produsert 20 norske spillefilmer, men nesten bare harmløs og populær underholdning. Selv om  kinoene mislyktes, klarte direktoratet å bygge opp et produksjonsfond som var nesten astronomisk etter tidens forhold. Da ”sosialistene” inntok sine gamle stillinger etter krigen, ville de beholde fondet. Stortinget lo godt av det. Gjenreisningen var selvsagt viktigere, og pengene gikk aldri til film. Om det var en aldri så god sak, var den jo naziregimets.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i papirutgaven av Rushprint og inngår i vår webserie «Fra Arkivet».

Publié dans Articles de Presse

Pour être informé des derniers articles, inscrivez vous :

Commenter cet article